2016-09-16 lokalradio.no: Streaming vil vinne over musikkradio

Denne saken er litt på siden av DAB – men bare litt.

Striming har en teknologisk side, og en sosial side. La meg ta den teknologiske først:

Om jeg sender en forespørsel til et nettsted ‘Send meg det NRK P2 sender i øyeblikket’, da er det nettradio. Lyder forespørselen ‘Send meg det NRK P2 sendte i går klokka 19:00’ er det striming. Eller om jeg ber om å få tilsendt Mozarts requiem eller videoen fra Eric Claptons gitarfestival i New York, det er også striming. Teknisk sett er eneste forskjell mellom nettradio og striming at med førstnevnte er det spilleplanen som bestemmer eksakt hva som sendes meg, forespørselen er bare omtrentlig. Med sistnevnte er forespørselen eksakt. Teknisk sett er forskjellen en liten trivialitet. Når det punktet er avklart, er det en punkt-til-punkt unikast i begge tilfeller.

For nettradio-stasjonen spiller det ingen rolle om IP-pakkene sendes over fiber, koaks, kobbertråder eller mobilnett – sjansene er store for at 99% av distansen er fiber i samtlige tilfeller. (Overraskende mange ikke-tekniske publikumere tror at mobilen fungerer som en walkie-talkie, med direkte radiokontakt mellom partene, og blir svært forbauset over å høre at mobilen er like avhengig av fysiske kabler som fasttelefonen var!) Kun antallet samtidige lyttere betyr noe, enten de er mobile eller kablede. Skal NRK kunne nå to millioner husstander (f.eks. i en krisesituasjon der ingen hører på andre kanaler) med ‘beredskapskanalen P1’ over striming, uten å bruke kringkastings-teknologi, må P1-distribusjonen være dimensjonert for å handtere to millioner striming-forbindelser. Dette er i området en størrelsesorden høyere enn NRKs totale kapasitet for alle kanaler i dag.

Så lenge dusinvis eller hundrevis av nettsteder deler trafikken mellom seg – noen hundre på hver lokalradio, noen tusen på hver kommersielle kanal, noen tusen på utenlandske kanaler, og en del tusen som gjør annet enn å høre på radio – er kapasiteten tilstrekkelig på leverandørsiden. Skifter store lyttermasser på kort tid over til én eller et lite antall leverandører, kan ikke kapasiteten brått skaleres opp. I en krisesituasjon kan trolig alt NRKs utstyr bli brukt til å formidle ‘beredskapskanalen P1’, og alle andre kanaler blir utilgjengelige. I andre situasjoner, f.eks. om Norge skulle ende opp i finalen i fotball-VM, og Radio Norge sitter på radio-rettighetene, kan de ikke på få dagers varsel tidoble sin nettradio-kapasitet, verken i installert fiberkapasitet eller i maskinutstyr for å administrere mange hundre tusen striming-forbindelser.

Leverandør-siden tilpasser kapasiteten til ‘normalsituasjonen’. De får problemer hvis store folkemasser brått skifter leverandør: Da må de som får store nye lyttermasser ha reservekapasitet.

På lyttersiden spiller det liten rolle hvilken striming-tjeneste eller radiostasjon som leverer innholdet. For faste forbindelser, inn i stua, er kapasiteten god nok, særlig for lyd. Om du så sitter på en arkaisk 1M/256k ADSL-linje (de finnes neppe lenger!) ville det være nok til lyd-striming.

Hovedproblemet på lytter-siden er om for mange trådløse lyttere som baserer seg på mobil-kommunikasjon samler seg innen samme geografiske område, dvs. innenfor en og samme basestasjons dekningsområde. David Cooper presiserer ikke (dvs. referatet forteller ikke om noen presisering) om det han mener med ‘striming’ er den individuelle mobile strømmingen, den du får i lomma, med BT-forbindelse til ørepluggene dine, eller om han tenker på all ‘play on demand’ og da er villig til å begrense tilbudet til kablet / WiFi-forbindelse, med begrensinger der det ikke er mobil-kapasitet.

Jeg mistenker at om jeg hadde truffet ham over en halvliter og tatt opp problemet med mobil-kapasitet, ville han føyset det bort, kanskje med en henvisning til 5G. Han ville ikke vurdert det som noe interesant problem. I den grad det er det det, ville han overlatt til andre å finne løsninger.

Vel, det er et problem. Hvis 20,000 publikumere på Lerkendal stadion vil strime musikk til underholdning mens de venter på at kampen skal ta til, med 200kbps til hver eneste mobil, da snaker vi om fire Gbps i total trafikk. En 4G base klarer kanskje å formidle 20 Mpbs totalt. De nødvendige to hundre basestasjonene for å dekke Lerkendal alene må operere i hver sitt frekvensbånd, men det finnes ikke to hundre frekvenbånd for mobil!

Vi kan begynne å redusere: Kanskje vi forbyr god kvalitet lyd i slike situasjoner, lager mekanismer som struper alle kanaler til maks 50 kbps (ikke røp det til hifi-freaks!). Da kan vi redusere femti basestasjoner. Kanskje bare halvdelen av publikum strimer musikk mens de venter; da kan vi klare oss med tjuefem basestasjoner, for Lerkendal alene. Det er fortsatt mangedobbelt av hva vi har frekvenser til.

Dette er et ekstremt – men likevel nær-realistisk – scenario. Om ikke like ekstremt: Når ‘halve Norge’ drar på påskefjellet, og dårlig vær gjør at de aller fleste holder seg på hytta og lar seg underholde via trådløs striming, da er neppe mobilnettene dimensjonert for denne belastningen.

Har påskehytta fiber til hytteveggen, bruker man naturligvis WiFi, ikke mobilnettene. Men forutsetningen er at hytta har fiber til hytteveggen.

Leverandører av mobiler mobilnett og WiFi har gjort en imponerende god jobb i å samkjøre ulike teknologier, med sømløse overganger, slik at den jamne publikumer ikke oppdager hvor nær opp mot total metning vi befinner oss. Ingen steder har ‘store marginer’! Hvis en av ‘overtrykksventilene’ svikter (f.eks. at påske-stormen river ned fiberen opp til hyttebyen), eller ikke kan  benyttes, kan vi få en umiddelbar kapasitets-krise.

Dette er strimingens akilleshæl: Den skalerer dårlig. Kringkasting skalerer langt bedre: Om lyttertallet tidobles, betyr det ingenting for tilgjengelighet eller kvalitet eller distribusjonskostnader. Hvis vi definerer oss at tilgjengelighet og kvalitet er uvesentlig for oss, og distribusjonskostader er uten betydning, da erklærer vi oss som frelste strimere.

De sosiale aspektene:

Da jeg var ungdom gikk ‘Familien Ashton’ (‘A family at war’) på TV på onsdagskveldene. Torsdag kunne du diskutere gårsdagens episode med vilt fremmede mennesker på bussen, i kassakøen på butikken eller over matpakka. Hadde du ikke sett episoden, kunne du få referert alle detaljer – og om du rett og slett ikke brydde deg var du en sosial outsider.

Familien Ashton lå helt på ytterenden av skalaen i det å skape sosialt enhetsfølelse og samhold; det gikk litt for langt! Likevel satte jeg pris på det da jeg var på ‘folkemøte‘ i Selbu, der de som arbeidet i Selbu radio kunne fortelle at det var blitt mote blant unge mennesker å samles rundt radioen og lytte i fellesskap, og ringe inn hilsener til andre, som gruppe. Radioen er del av et fellesskap, delte opplevelser.

Den totalt og absolutte individualiserte musikkopplevelse, der hver mann får sitt eget, uavhengig av andre, det er den motsatte ytterlighet, sosialt sett. Naturligvis er den i betydelig grad en fiksjon: Effektiv markedsføring sørger naturligvis for å få profilert kommersielle artister, slik at alle svært mange (tross’personlige valg’) hører på det samme. Det er som i Life of Brian, der massene jubler i unisont kor: Ja, vi vil tenke selv!

Opplevelsen blir individualisert, ideen om et fellesskap gjennom felles musikk er redusert nærmest til null. Seks ungdommer kan sitte i en stue og være ‘sammen’, men de strimer seks helt ulike artister inn på øret, har seks helt urelaterte opplevelser.

Dette har utvilsomt en ikke ubetydelig effekt på det sosiale forholdet mellom mennesker. Det er ikke bundet til striming – effekten er den samme ved at undertegnede har et musikkarkiv på drøyt 2000 album, der jeg velger meg ut musikk å lytte til som praktisk talt ingen på jobben har så mye som hørt om tidligere. Når de refererer til sin musikk, er det svært ofte bare navn for meg; det jeg forholder meg til av ny musikk de siste tjue år er noen få prosent av markedet. Blir jeg med, eller får jeg med meg noen, på en live konsert for en felles opplevelse, er det ganske spesielt, men felleskapet det gir å kunne referere til samme konsert-opplevelse er svært sterk.

Å proklamere striming som det eneste saliggjørende er å institusjonalisere den ensomme musikkopplevelsen. I prinsipp kan man naturligvis strime gjennom en høyttaler, til flere lyttere, men det er ikke det som er hovedtanken til David Cooper: Når han sier ‘striming’, mener han ‘din personlige musikk til akkurat deg alene’. Alene.

Et punkt han naturligvis ikke problematiserer: Det store ankepunktet mot radioen er jo at ‘den bestemmer hva du skal høre på’. Du må ta det som kommer, uansett. Striming skal liksom være det du selv velger, fritt og uavhengig. Uavhengig av markedsføring og reklame? Uavhengig av moter og hype? Uavhengig av hvem det skrives om i tekst-media, og som presenteres i video-media?

Dette med ‘spillelister’: Har jeg noen sinne, i min egen platesamling, hatt noen trang til å ikke bare velge den musikken jeg vil høre , i øyeblikket, men sette meg ned for å bestemme en liste på tjue plater, eller sanger/kutt, som varer helt til jeg skal legge meg, og så sette den i gang og slippe å tenke mer på hva jeg har lyst å høre? Aldri! Når jeg hører noe musikk – vel å merke: hører – gir det meg reaksjoner og ønsker om å få høre annen musikk. Ikke neste på lista, men noe spesifikt, inspirert av det jeg hørte! Jeg velger neste album, eller kutt, og etter det: Neste album/kutt.

Dessuten: Selv om jeg har lagt over samtlige LPer og CDer på PCen, som individuelle kutt, spiller jeg ofte hele album, og blir kjent med andre kutt enn de store super-hit’ene. Andre sider ved artisten, andre låter enn de alle hører på. Kutt jeg på lang tid ikke har tenkt på, og som nå er et kjært gjenhør. Det ville aldri skje om jeg satte opp en spilleliste med favoritt-kutt.

I dagens lytter-kultur er det uansett ikke jeg som skal sette opp alle mine spillelister: Jeg skal hente inn spillelister fra Internett, la andre bestemme hva jeg skal høre på. Kanskje jeg ber Spotify bestemme hviken musikk jeg skal høre på:

Spotify Running er en ny app selskapet har lansert, som kan måle hvor fort lytteren beveger seg og dermed gi musikk som passer til rytmen. Når man er på vei en oppoverbakke, går musikken saktere, men tempoet øker raskt i nedoverbakke.

Det gir meg naturligvis langt større personlig frihet om Spotify bestemmer hva jeg skal høre på, istedetfor at P3 gjør det, ikke sant? For Spotify gjør det ut fra hvor fort jeg løper! Da blir det liksom litt individuelt tilpasset musikkultur, da. Litt som hvis jeg roser Google Ads som finner reklame med størst sjanse for å få meg til å kjøpe, for å være ‘individuelt tilpasset litteratur’.

David Coopers presentasjon er relevant for DAB-debatten i den grad han ønsker å erstatte all kringkasting med unikasting, og i den grad han ønsker å erstatte felles kulturopplevelser med individualiserte, privatiserte kulturopplevelser. Er det fornuftig bruk av ressurser å gå over til ensidig unikasting? Er det bra for vårt samfunn å privatisere alle kultur-opplevelser og overlate utvalget til individ-rettede algoritmer som velger ut det for oss som får oss til å danse etter en pipe som spilles av aktører vi ikke kan se, som er skjult i bakgrunnen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *