Unikasting

Unikasting er den tradisjonelle en-til-en-forbindelsen, som en telefonsamtale. Alle meldinger identifiserer mottakeren entydig. Som regel er det ikke nødvendig å sende ut signalet slik at ‘hele Norge’ kan høre det; det går på kabel til den basestasjon som er nærmest mottakeren og sendes ut derfra. ‘Teknisk sett’ kan alle mottakere innenfor samme mobilcelle fange opp signalet, men i de aller fleste radio-baserte systemer er informasjonen kryptert og bare den tiltenkte mottakeren har den rette nøkkelen for dekryptering.

På et kablet lokalnett er de aller fleste overføringer unikasting, men uten å være kryptert. Det antas at du har så god kontroll over hva som er tilkoblet nettet at det er vanskelig for en uønsket avlytter å koble seg inn. (Dette var et langt større problem med tidligre generasjoner av ‘ethernett’-lokalnet, da det ble brukt én gjennomgående kabel som alle koblet seg til, ikke individuelle kabler til hver enkelt enhet.)

Mobilradio, og alle former for striming til mobilen, gjøres med unikasting: Du ‘ringer opp’ radiostasjonen, og den som svarer i andre enden er den radiokanalen du ringte opp. Radiostasjonen har like mange samtaler i gang som den har lyttere i øyeblikket. Selv om de alle lytter til samme innhold, er ‘samtalene’ likevel helt uavhengige av hverandre. Streaming/mobilradio er nærmest som å laste ned ei lydfil til en PC, og så spille den av, ikke ulikt podkasting. For direktesendte radiokanaler sendes ‘fila’ en liten bit av gangen, etter hvert som lyden blir produsert, og lyden blir spilt av umiddelbart.

Unikasting er som regel to-veis, enten det er en ordinær telefonsamtale eller striming av en radiokanal. Ved striming sendes mye data fra radiostasjonen til mobilen (lyd krever høy kapasitet); fra mobilen til stasjonen går det bare korte meldinger: Venligst send omigjen de siste tre minuttene! Skifte til en lavere lydkvalitet! Sett overføringen på Pause! Skift til NRK Jazz! osv.

Ulemper

Unikasting krever langt mer ressurser enn kringkasting, først og fremst på senderstasjonene og i bruk av frekvensbånd: En stasjon med ti tusen mobillyttere må ha kapasitet to å holde i gang ti tusen uavhengige forbindelser. Hver enkelt mottaker får sitt individuelt tilpassede innhold, med valgt lydkvalitet og koding, pause/forsinkelse, sending på nytt osv. Hver nye lytter som kommer til, øker belastningen.

Unikasting sløser med verdifulle frekvensressurser: Hvis tusen mennesker innenfor samme mobilcelle hører på eksakt samme radiokanal, må de likevel ha hver sin individuelle forbindelse, sin kanal til mobiltelefonen. Det beslaglegges tusen ganger så mye frekvensspektrum som ved kringkasting. Det spiller ingen rolle for frekvensbruken om de tusen lytter til samme radiokanal eller tusen forskjellige stasjoner, eller strimer fra ulike lydarkiver: Hver enkelt lytter belaster uansett mobilnettet omtent like mye som kringkasting av en radiokanal.

Fordeler

Den indiviuelle, to-veis dialogen kan kompensere for andre svakheter, f.eks. for hull i dekningen eller forstyrrende støy, siden mottakeren kan be om å få sendt blokker med lyd på nytt. Hvis radiospilleren kan bufre opp lyd, kan selv store hull i dekningen bli umerkbare for lytteren (på annen måte enn at programmet vil være tilsvarende forsinket i forhold til direktesending).

Om du hører på en radiokanal fra en annen verdensdel, gir det ikke mer belastning på nettet enn om du hører på lokalradioen.

Nett og sendere kan begrense utsending av signalet: I et mobilnett sendes det ut av én basestasjon, kun til den cella der mottakeren befinner seg. Fordi det er svært trangt i mobilbåndene vil moderne basestasjoner også bruke retningvirkende antenner som ikke sender ut signalet like sterkt over hele cella, men retter det mot der i cella der mottakeren trolig befinner seg (basert på hvilken retning signaler fra mobilen til basestasjonene kom fra). Dette kan redusere risikoen for interferens mellom celler som benytter samme frekvenser.

Se også Kringkasting og Multikasting.