Hva er AM-kringkasting?

Fram til 1960-tallet var AM dominerende kringkastings-teknologi i Norge og de fleste andre land. AM er en ganske direkte avbilding av lyden: Når lyden blir sterkere, større utsving (‘amplitude’) i lydbølgene, blir radiosignalet tilsvarende sterkere. Ligger senderen på 216 kHz på skalaen og lyden er en 300 Hz tone, endres radiosignalet [1] også med 300 Hz, fra 216.000 til 216.300 Hz.

– – figur av AM-bølge, i standard forenklet stil – –

AM er et svært enkelt prinsipp; i prinsipp er alt som behøves for en mottaker er en spole, en kondensator og en diode:

– – skjematisk diagram av en minimalistisk krystallmottaker – –

Ulempen er at den direkte avbildingen av lyden betyr at alt som påvirker radiosignalet, som eksterne støypulser støy, endring i styrke osv, gir direkte endring i lyden som mottas. AM er svært følsomt for støy og varierende signalstyrke.

Kapasitet

En vesentlig ulempe ved AM-kringkasting ligger i radiobåndene brukt: Hele langbølge-båndet dekker bare 126 kHz, delt opp i 14 kanaler, hver på 9 kHz. Siden stasjonene i praksis kan høres over store deler av Europa, er hele Europa begrenset til et par dusin sendere. En svak sender i Nord-Norge kan bruke samme kanal som en svak sender i Italia. NRKs sender på Kløfta nord for Oslo, med 200 kW utstrålt effekt, blokkerte i praksis denne frekvensen for resten av Europa.

Det er slik at f.eks. en lyd på 300 Hz danner et radiosignal på begge sider av senderfrekvensen: Med hoved-frekvens, ‘bærebølge’,  på 216 kHz (som Kløfta-senderen) er det et sterkt signal, ‘sidebånd’, både på 216.300 og på 215.700 Hz. Sidebånd som går mer enn 4500 Hz ut fra midten, dvs. lyd med høyere frekvens enn dette, vil forstyrre nabokanalene: 9 kHz kanalbredde setter en absolutt grense for overtoner ved 4500 Hz. Lydens frekvensområde er ubetydelig bedre enn gammeldags telefonlyd.

Mellombølgen har om lag ti ganger så mye plass som langbølgen, men kanalbredden på 9 kHz er beholdt (og dermed begrensingen i frekvensområde) for å gjøre plass for mange sendere. Kortbølgen gir plass til ytterligere stasjoner, men også her er kanalbredden valgt til 9 kHz.

Signalutbredelse

Jo lavere frekvens (større bølgelengde), jo lengre brer signalene seg, og jo mindre hindres de av fjell, daler og bygninger. Kløfta-senderen dekket i praksis hele Østlandet med én enkelt sender. Mellombølge- og kortbølge-sendere når ikke riktig like langt for signalene som utbrer seg langs jordoverflaten, men også de dekker relativt store regioner.

I øvre del av mellombølgebåndet, og enda mer på kortbølge, kan signaler reflekteres fra høyere lag i atmosfæren, ionisfæren, som nattestid fungerer som et gigantisk speil. (På dagtid ødelegger solstrålene refleksjonsevnen.) Det betyr at radiostasjoner på samme frekvens kan skape interens for hverandre, selv om avstanden mellom dem er mange tusen kilometer. Det er derfor problematisk å ‘gjenbruke’ frekvenser i ulike land, selv om senderne ikke hører hverandre gjennom direkte signaler langs jordoverflaten. For praktiske formål kan man gå ut fra at en mellombølge- eller kortbølge-frekvens bare kan brukes av én stasjon i hele Europa.

Bruk

Alle norske AM-sendere ble nedlagt i perioden fram til 1995, og ingen merket at de forsvant – alle lytterne hadde skiftet over til FM. I USA har mellombølge alltid stått sterkt (og gjør det til dels fortsatt), spesielt for bilradio.

Bruken av radiofrekvenser reguleres i internasjonale samarbeidsorganer som ITU (International Telecommunication Union), EBU (European Broadcasting Union) og andre. I disse fora har Norge tviholdt på sin rett til å bruke frekvenser i lang- og mellombølge-områdene som for en generasjon siden ble brukt til AM-kringkasting. Det er ikke usannsynlig at så snart DAB er fast etablert som hoved-teknologien for kringkasting vil det bli vurdert å ta i bruk de gamle AM-frekvensene for ny, digital teknologi basert på DRM for med et lite antall radiosendere å kunne dekke fjellheimen, skjærgården og andre områder med liten eller ingen fastboende befolkning. Bruk av DRM som supplerende teknologi i både diskutert i Digitalradiorapporten fra 2006 og anbefalt av EBU.

– – –

[1]     Teknisk sett: Dette refererer til sidebåndene – radiosignalet har bærebølgen på en fast frekvens i midten, med ett sidebånd på hver side.