Hva er FM-kringkasting?

FM («FrekvensModulasjon») representerer lyden mer indirekte enn AM: Radiobølgen har hele tiden samme utsving (amplitude), men endrer frekvens i takt med lyden: Hvis lyden er en 300 Hz tone, går radiobølgens frekvens opp og ned 300 ganger i sekundet. Lydstyrken styrer hvor mye frekvensen endres: En sterk 300 Hz tone endrer frekvensen mye 300 ganger i sekundet, en svak 300 Hz tone lager en liten frekvensendring 300 ganger i sekundet.

<figur>

Dette gjør FM-signalet mindre følsomt for en del typer støy. Det skal langt sterkere forstyrrelser til for å endre frekvens-variasjonene enn for å modifisere styrken i et AM-signal. Endringer i nivået på radiosignalet påvirker ikke lydnivået.

FM-sendinger ble plasset i høyere frekvensområder i radiospekteret (87,5-108 MHz) der man kunne øke kanalbredden fra 9 til 200 kHz. Nesten hele det hørbare området, 20 Hz-20 kHz, kan overføres, med støynivå 50-55 dB under lydsignalet under ideelle frohold.

Etter noen år med FM fikk vi stereo-sendinger. Med den stereo-teknikken som ble valgt måtte diskantområdet kuttes av i toppen for å gjøre plass for stereo-informasjonen. Derfor stopper frekvensområdet på FM ved 15 kHz.

Bruk

FM har de siste førti-femti år vært primær teknologi for radiokringkasting i alle vestlige land, og også i mange ikke-vestlige. Andre teknologier (som mellombølge AM i USA) har hatt en underordnet plass som supplerende teknologi. I dag anser de fleste land FM som en teknologi på vei ut, som ikke videreutvikles eller vedlikeholdes, men vil bli erstattet av digitale teknologier.

Framtidig bruk av FM-båndet

Det er enda ikke tatt en endelig framtidig bruk av frekvensområdet 87,5-108 MHz, ‘Bånd II’. Ett forslag, både presentert i Digitalradio-rapporten fra 2005 og fra EBU, er at hele eller deler av båndet bør reserveres for lokalradioer som ønsker å starte digital kringkasting med bruk av DRM-teknologi.

Andre har ønsket at båndet skal kunne brukes til mobiltelefoni. Bånd II er imidlertid teknisk sett dårlig egnet for mobilbruk: Båndet er så smalt at det ikke er plass for mange samtaler, og den lave frekvensen (sammenlignet med andre mobilfrekvenser) gir så stor bølgeutbredelse at celle-størrelsen blir svært stor – i de fleste norske byer slik at én celle dekker både hele byen og omlandet, og samtlige innbyggere må dele på kapasiteten. Tilskuddet i total kapasitet er så lite at det trolig finnes andre anvendelser som er langt mer fornuftig anvendelse av dettte båndet.