Utviklingen i DAB-motstanden i Norge

Lydkvalitet

Rundt 2005 hadde Norge, liksom i Sverige, en betydelig «populistisk» motstand mot DAB. Det norske DAB-nettet ble imidlertid ikke stengt ned, slik det ble i Sverige. Det var heller ikke et stort antall kanaler som presset på for å få kapasitet på nettet, slik det var i England. NRK (som var eneste aktør de første årene) valgte å legge seg på en linje med høy kvalitet. Det førte til at lyttere som anskaffet DAB-radio – og faktisk lyttet til hva de ble tilbudt – stilte seg uforstående til den tildels drepende kritikken fra England.

De som gikk litt dypere i den like drepende kritikken mot fra svenske og norske aktivister innså raskt at våre hjemlige DAB-motstandere ikke lyttet til norske  DAB-sendinger, men kun refererte til kilder i England, og som ikke matchet det man selv kunne høre på de norske sendingene. Dessuten ble kritikken ofte presentert i tekniske termer: Det var valgt feil lyd-kodek, som ga dårlig lyd. Bitraten var bare (f.eks.) 128 kbps, det gir dårlig lyd… Fok uten teknisk forståelse for slike begreper og forsøkte å lytte, og klarte ikke underbygge kritikken på den måten. Gradvis begynte menigmann å avvise kritkk om dårlig lyd, det kartet stemte ikke overens med terrenget de så.

Bygdenorge og utkantstrøk ønsker DAB velkommen

Et annet aspekt er knyttet til den norske bosettingsstrukturen: Norge har i generasjoner hatt som offisiell politikk at hele landet skal være befolket, og at offentlige tilbud skal være uavhengig av hvor i landet du bor. Da Televerket var ren ren statlig institusjon, var de ved lov pålagt å yte samme tjenester overalt: Du hadde lovbestemt krav på å få installert fasttelefon der du var bosatt. Vi hadde i flere år ‘prøvesendinger’ med TV (senere med farge-TV) og FM-radio, og digital telefon var ikke et offisielt tilbud, fordi nettet enda ikke var utbygget til å dekke hele landet: Et offisielt, regulært statlig tjenestetilbud skal være for alle landets borgere.

Utbygging av radio de siste 30 år har i sterk grad brutt med denne veletblerte politikken: Når rent kommersielle krefter har sluppet til, har det blitt stuerent å styre tilbudet dit konsentrasjonen av lyttere og kunder er størst, og ignorere tynnere befolkede strøk. Også NRK har, av kostnadshensyn, valgt å begrense P2 til litt over halvdelen så mange sendere som P1, P3 til åttendedelen. P2/P3 har vesentlig dårligere arealdekning i mindre befolkede strøk. Mottakskvaliteten har vært svært vekslende i utkanten, selv for P1. Nisjekanaler har vært reservert for enkelte storbyer.

Særlig på mindre steder, utover i utkant-Norge, har DAB-sendingene blitt mottatt svært positivt av folk flest. Det som har blir oppplevd som en nedvurdering av seg selv og sin utkant-kultur, ved at de er holdt ute fra det store radiotilbud byfolk har hatt, er med DAB rettet opp: Vi er tilbake til den ånden vi hadde tidligere: Alle har nå tilgang på ikke bare P1, P2 og P3, men Jazz, Klassisk, Sport, Super og retrokanalen P1+. Følgen er at ‘bygdefolket’ i sterk grad slutter opp om DAB-utbyggingen og avviser blankt DAB-motstanden. Det finnes knapt noen på landsbygda som etter å ha fått DAB-dekning ønsker seg tilbake til tiden med kun P1 med masse sus.

Folk klager over manglende DAB utbygging, ikke over DAB

Også i bystrøk der både signalstyrke og kanalutvalg har vært vesentlig bedre, varte det man kan kalle en ‘folkelig’ opinion mot DAB bare til DAB ble alminnelig tilgjengelig og folk fikk erfaring med det. Det viktigste kritikkpunktet fra 2014-2015 har vært at det er for lite DAB: Det er ikke dekning i tunnelene, på hytta, i kjelleren. Det uttrykker et ønske om en forsert utbygging, slett ikke en avvising av DAB.

Går vi fem og ti år tilbake var det utallige aktive debattanter i alle slags fora, fra tabloidaviser til universitetsprfofessorer som gjorde «vitenskaplige studier», med skarpe meninger om DAB. Da DAB ble mer alminnelig tilgjengelig forsvant det store flertall. I dag ser man den samme lille gruppen signaturer som skriver nærmest likelydende kritikk mot DAB (både likelydende med hverandre og med hva de skrev for flere år siden), i alt fra Dagbladets spalter til den kulørte fagpresse på ulikt nivå.

Fortsatt finnes i 2016 enkeltstående politikere, profilerte samfunns-kommentatorer og enkelte organisasjoner (f.eks. innen lokalradio-virksomheten) som aktivt bekjemper DAB. De har blitt så få at vi kjenner dem enkeltvis, og der de representerer organsiasjoner ser vi ofte at en rekke av organisasjonens medlemmer aktivt velger en langt mer positiv holdning til, og satsing på, DAB enn linjen som følges av ledelsen/redaksjonen.

Interessen for DAB i media forsvinner

Folk flest blir ikke lenger engasjert. Dette kan vi også lese av nettavisenes forsider: Automatikken som bygger forsiden plasserer nye saker på toppen, og hvis mange klikker på sakene for å lese dem, forblir de høyt oppe. Saker folk ikke bryr seg om å åpne synker gradvis ned mot bunnen av siden, for så å forsvinne ut. For fem år siden kunne en DAB-realtert sak holde seg høyt oppe på forsiden i både to og tre dager. Da Dagbladet i juli 2016 først pirret folks oppmerksomhet ved å la andre aviser slippe en pressemelding om en ‘sjokkerende’ gallup, før de selv presenterte saken med ‘krigs-typer’ på forsiden: ‘Folket slakter DAB-overgang‘ tidlig på kvelden, var folk så uinteressert at allerede neste morgen hadde saken sunket til bunnen av forsiden, og i løpet av formiddagen var historien borte fra forsiden.

De nye argumentene

De gjenværenede anti-DAB-aktivister har gradvis måtte gi opp de gamle kron-argumentene om elendig lyd, elendig dekning, elendig batterlevetid på bærbare radioer, elendig tilgang på radiomodeller og skyhøye priser på mottakerne. Det er trivielt å slå fast at ingenting av dette stemmer anno 2016.

For å fortsette kampen mot DAB er det utviklet, og videreutviklet, et antall nye motargumenter: Teknologiskiftet vil skape et søppelberg av verdiløse FM-radioer. Norsk beredskap i en krisesituasjon blir svekket. Sivilforsvars-tyfonene er avhengig av FM-nettet. DAB-senderne er avhengig av kontinuerlige GPS-signaler. Sikkerheten til fiskere på sjøen og vandrere i fjellet vil blir svekket. Kulturmangfoldet i eteren svekkes. Sikkerheten i tunnellene svekkes. Utenlandske turister med kun FM-radio i bilene går glipp av trafikkmeldinger etc.

Praktisk talt alle de ‘nye’ argumentene kan umiddelbart tilbakevises, eller vises å være irrelevante. Likevel repeteres de på nytt og på nytt, mot bedre vitende (slik det også var med de ‘klasiske’ argumentene for fem år siden).

Det kan imidlertid synes som om mannen i gata er i stand til å ta til seg tilbakevisingen bedre enn hva anti-DAB-agitatorene er. Det er vanskelig å finne noen som ikke allerede er ihuga DAB-motstander, men som bekymrer seg for svekkelsen av beredskapen, redusert kulturmangfold i eteren (når antall kanaler fleredobles) osv.

Det som står igjen som den eneste relevante bekymring for folk flest ser ut til å være forvarselet om et enormt berg av elektronisk søppel. Men også det blir svekket når det blir møtt med referanser til utskiftingshastigheten på mobiler, nettbrett, PCer og hvitevarer, digitaliseringen av TV, utfasing av kompaktkassetter og CD-plater, film-baserte fotoapparater og smalfilm-kameraer. Ved ettertanke ser de aller fleste at FM-radioer på ingen måte skiller seg ut her.

Når NRK har fullført overgangen til DAB, og vi enda ikke har sett noe søppelberg, tyfonene har fått et nytt styringssystem, NRK Vær har kontinuerlige værmeldinger, trafikkmeldinger formidles på samtlige DAB-kanaler og en raskt stigende andel utenlandske bilturister har DAB-radio, vil trolig de aller siste anti-DAB-agitatorer gå over i historien.