Digitalisering av annen lyd/blide-teknologi

Bakkenettet for TV

Digitaliseringen av TV-nettet førte knapt til et hevet øyebryn. Folk aksepterte som selvsagt at de måtte anskaffe et adapter (som kom i butikkene først siste uke før den første regionen ble slukket), eller at det en del steder var nødvendig å sette opp bedre antenne. Det folk reagerte mest på var da Riks-TV presenterte en kanalpakke for abonnenter: Til tross for at publikum tydelig ble fortalt at å presse flere kanaler inn i en blokk ville gå ut over kvaliteten. Men folk foretrakk kvantitet framfor kvalitet, og Riks-TV ble tvunget til å øke antallet kanaler i pakka, mot deres eget ønske.

All annen teknologi er digitalisert for lenge siden

Går vi langt tilbake, til da hermetisk lyd ble digitalisert på CDer, laget ingen protestaksjoner og hevdet at det var ‘konkurransevridende’. Ingen etterlyste offentlige utredninger om hvordan det nye mediet skulle handteres. Ingen bekymret seg over at en million vinyl-platespillere og flere millioner kassettspillere ble ukurante. Da vi senere skiftet over til minnepinner og avspilling fra mobilen, fikk CD-spillerne dø en stille død uten at noen la merke til det.

For rundt tretti år siden hadde vi en stor bølge av utskifting av utstyr for fotografering, filming og lydopptak: Analoge film-medier og lydbånd/kassetter ble erstattet av digitale fotoapparater, DigitalVideo tape og MiniDisc-opptakere. Få år etterpå ble tape og disk-lagring erstattet av en ny generasjon opptakere med halvleder-lagring, og etter ytterligere noen år ble de ‘store’ opptakerne lagt på hylla og mobilen overtok ‘alt’. Hver nye generasjon har blitt tatt imot med åpne armer.

Heller ikke da mobiltelefonen ble digitalisert på 1980-tallet fikk vi noen folkeaksjon ‘La NMT leve!’ – GSM ble tatt imot med åpne armer. Antallet NMT-telefoner som ble skrotet var ikke så stort, men hver ny mobil-generasjon – GSM1800, GPRS, EDGE, UTMTS, HSPA, LTE, LTE+ … – har ført til at hundretusenvis, trolig millioner av mobiler, har blitt kassert, uten at frykten for et søppelberg har vært spesielt fremtredende i allmennhetens bevissthet.

For ti til tjue år siden ble all redigering av lyd og bilde, lagring og distribusjon fullt digitalisert, uten at noen reagerte negativt. Den som har arbeidet i et mørkerom, eller organsiert stumper av Super-8-film eller kvarttoms lydbånd i ‘klippkasser’ med et rom for hvert klipp, kan kanskje se tilbake på minnene med en viss nostalgisk fascinasjon. Likevel har det aldri vært noen stor protestbevegelse mot utviklingen. I dag finnes det knapt noen som ønsker at verden skal returnere tilbake til den analoge tid.

Hvorfor da så mye støy rundt DAB?

DAB er noe helt annet, av en eller annen grunn. I tolv-femten år har folk kranglet så busta fyker. Det kan umulig være fordi radio oppleve som så mye viktigere for dem enn TV og mobil! Ikke fordi radioen gjør et vesentlig innhugg i familiebudsjettet. Hva skyldes det?

En litt kjettersk tanke er at det fordi radioen er uvesentlig. De koster fint lite å ha sterke meninger om DAB; du risikerer knapt noe, uansett hvilke holdninger du ytrer. Det bringer litt spenning inn i hverdagen, nærmest som et rollespill, der din rolle er å bekjempe en motstander med alle teknelige midler.