Fordeler ved DRM i AM-båndene

Det har ikke kommet offisielle signaler om at kommunikasjonsmyndighetene vil ta initiativ til oppstart av DRM-sendinger i Norge. Det ble antydet som en mulighet i Digitalradiorapporten fra 2006, men etter det har det vært stille. Dersom det i 2016, ett år før NRK slukker FM-sendingene, ble gjort et nummer av at nok en ny teknologi er på trappene, ville trolig mange potensielle kjøpere av DAB-mottakere bli nølende, og ønske å vente til de kan få kjøpt mottakere som handterer både DAB og DRM. Anno 2016 er det derfor god grunn for myndighetene til å holde DRM lavt i terrenget.

Enorm rekkevidde
Ved å re-etablere langbølge-senderen på Kløfta på 216 kHz som DRM-sender kunne hele Østlandet dekkes med én eneste sender, og en håndfull ekstra sendere ville være tilstrekkelig for å dekke resten av landet.

Å gå så langt som til én enkelt sender er likevel trolig ikke det beste alternativet: Skal nettet forsterkes med ekstra sendere, er det en grense for hvor stor forskjellen i avstand kan være mellom de senderne en mottaker kan høre. For DAB er er dette omkring 74 km, men det avhenger av hvilke parameterverdier man velger for sendernettet på fysisk nivå. Likevel: Antallet sendere kan reduseres til et svært beskjedent antall.

Langt mer økonomisk bruk av AM-frekvenser
Lave radiofrekvenser er en ekstremt høyt skattet ressurs; langbølgebåndet byr bare på 14 kanaler som hele nord-Europa må dele på. DRM, på samme måte som DAB, gjør det mulig å la alle sendere for en kanal bruke samme frekvens over hele landet, istedetfor én frekvens for Kløfta-senderen, en annen for Vigra-senderen og en tredje for Tromsø – de tre frekvensene kan heller benyttes til tre ulike kanaler.

Vi kan også velge å bruke flere sendepunkter (men stadig bare en ørliten brøkdel av antall sendere i DAB-nettet) med lavere effekt, framfor én gigant-sender på Kløfta. Risikoen for at norske sendinger ville forstyrre andre lands sendinger – og vice-versa, om andre land følger samme filosofi – ville da bli vesentlig redusert. Internasjonalt sett vil dette kunne øke utnyttelsen av frekvensene.

Billige mottakere vil være tilgjengelig fra starten
India er i ferd med en storstilet utbygging av DRM-kringkasting i AM-båndene, som vil skape et enormt behov for mottakere i et marked med begrenset betalingsevne. Produsentene er derfor tvunget til å utvikle lavpris-modeller, og kan ikke overprise mottakerne bare fordi det er ‘ny teknologi’, slik det var i diverse år på det europeiske DAB-markedet.

Den dagen vi etablerer DRM-sendere på lang- og mellombølge vil vi dra nytte av dette: Fra ‘dag 1’ kan vi importere de samme lavpris-mottakerne som selges på det indiske markedet. Vi behøver ikke vente på at mottaker-produksjoenn skal komme i gang, og produsentene kan ikke spekulere i skyhøye priser, hvis hvem som helst kan få levert billig-modeller fra Asia.

Vi snakker her om separate radioer – ‘nok en dings’. Imidlertid: Den europeiske kringkastingsunionen EBU har satt opp et sett minimumskrav til radiobrikker om de skal få godkjenningsstempelet ‘Smart Radio’, og disse kravene inkluderer både DRM i AM-båndene og DRM+ i FM-båndet. Produsenter som benytter Smart Radio -brikker behøver ikke nødvendigvis tilby et menyvalg som lar deg få velge DRM, men den dagen markedene begynner å etterspørre DRM vil det være en relativt smal sak for produsenten å gi tilgang til de muligheter som har ligget i radioen i lang tid.