Ulemper ved DAB

Vurderingene gjøres her ut fra en utfasing av FM til fordel for DAB. Mange punkter refererer til det eksisterende FM-nettet.

Lytterne må kjøpe nye mottakere til en betydelig kost
De første årene var DAB-radioer sterkt overpriset. De siste fem årene har det vært et antall apparater på markedet ned til 2-300 kr.

Fortsatt er de aller billigste FM-radioene billigere, selv om forskjellene har blitt mindre de siste årene. Den største forskjellen er likevel at det finnes klasser av superbillige FM-mottakere der du enda ikke har noe DAB-tilbud, f.eks. radioer innebygget i kulepenner og minnepinner, der ‘forsterkeren’ er én enkelt op-amp kun for en mono øreplugg, drevet av et lite knappebatteri eller fra USB-kontakten.

Mottakere i samme klasse – med tilsvarende kvalitet forsterker, høyttaler og lydkvalitet, følsomhet, antennekvalitet, materialkvalitet i kabinett og knapper, display og ekstrafunksjoner – har mange år vært innen samme område for DAB/FM- og rene FM-radioer. (Så godt som alle DAB-radioer tilbyr også FM, med unntakt av ‘adaptere’ som eksplisitt er tiltenkt bruk sammen med en eksisterende radio som allerede har FM.)

Utskiftingen vil gi et søppelberg av gamle FM-radioer
Dette svarer til avfallsproblemet vi har når folk moderniserer sine mobiler og PCer, da TV ble digitalisert, da kompaktkassetter og CDer gikk av mote. Elektronisk avfall er et generelt problem, og FM-radioer er en del av det.

Anslagene for hvor mange FM-radioer som finnes i Norge varierer, men ligger som regel på 7-15 millioner. En betydelig del av disse blir ikke kassert selv om riksdekende FM-kanaler legges ned: FM er én av funksjonene i en mobiltelefon, en receiver som brukes i stereoanlegget (og som kan utstyres med en ekstern DAB-tuner, om nødvendig). En FM-radio som også har DAB er det ingen grunn til å kassere. Et betydelig antall FM-radioer er bygget inn i en minnepinne / kulepenn / Discman / walkman /… som for lenge siden havnet i en skrot-kasse i kjelleren og ingen vil finne den fram bare fordi riksdekkene FM-sendinger stopper. Mange lokalradioer vil fortsette FM-sendinger enda i noen år.

Nytt sendernett må etableres
Utbyggingen var i hovedsak fullført for et par år siden, til det signalnivå som kreves etter internasjonale normer, til en totalkostnad på ca. 1 mrd kroner. Til sammenligning: Telenors Mobils investeringer i Norge er i overkant av 4 mrd kr/år (2012 til 2014: 13 mrd totalt). Telia (NetCom) gjør investeringer i tilsvarende størrelsesorden.

Selv om minimumskrav til dekning er oppfylt fortsetter utbyggingen kontinuerlig (som for alle kringkastings- og mobilnett), både for å gi dekning utenom bebygde strøk og for å øke signalstyrken slik at kravene til mottakere kan reduseres. I likhet med andre nett vi også DAB-nettet bli forsterket i årene som kommer.

FM-nettet har over sytti år blitt bygget ut til svært god signalstyrke
Særlig i bystrøk har utbygging av FM-nettet gitt et signalnivå på mottakerstedet skyhøyt over minimums-krav selv etter moderne standarder. Det har både gitt et marked for billige/kompakte FM-radioer med elendig følsomhet, uten ekstern antenne, og en forventing hos lytterne om at slike radioer likevel vil fungere overalt.

Ved DAB-utbyggingen er kravene til signalnivå satt vesentlig høyere enn da FM ble bygget ut. Det vil likevel ta mange år før vi overalt har like gode mottakingsforhold som NRK P1 på FM etter hvert fikk. Lyttere som forventer å bruke DAB-mottakere med dårlig følsomhet på steder der signalene er sterkt dempet, f.eks. i kjellere i murbygninger, vil bli skuffet over betydelig dårligere forhold enn for NRK P1 på FM. Dette gjelder i langt sterkere grad for de kommersielle kanalene i ‘riksblokka’, i mindre grad for NRKs kanaler i ‘regionblokka’.

DAB krever kompleks infrastruktur
Selv om en del lokalradioer har kjøpt transmisjonstjenester fra f.eks. Norkring, er det teknisk sett ingenting i veien for at lokalradioen setter opp sin egen FM-sendermast på taket der redaksjonen holder til. Ingen teknisk koordinering med andre instanser er nødvendig.

En DAB-sender formidler 10-20 kanaler. Med unntak av NRK er det ikke aktuelt for noen norsk radiostasjon å fylle opp kapasiteten alene; senderen må deles mellom flere. Hver enkelt redaksjon må få tildelt en viss kapasitet, og må formidle programmet til en sentral sender, normalt drevet av en separat organisasjon som hver lokalradio må forholde seg til økonomisk og administrativt.

Vanligvis (annet enn for helt lokale stasjoner) sendes en gitt signalpakke fra en rekke sendere, som må være presist synkroniserte. Dette gir en avhengighet av f.eks. GPS som tidsgiver, og behov for en sikkerhetsløsning om GPS-signalene skulle svikte.

Lisensavgiften til Gramo og Tono/NCB er i utgangspunktet basert på innbyggertallet i området som kan ta inn sendingen. Siden mange lokalradioer deler en signalpakke, må signalene distribueres til samtlige stasjoners målområde, og som regel betyr det høyere lisenskostnader for hver stasjon, siden dekningsområdet øker.

For en lokalradio er en DAB-sender langt dyrere enn en FM-sender
Prisen på en DAB-sender er det flerdobbelte av en FM-sender – og den har 15-20 ganger den kapasiteten som en lokalradio har behov for. I større byer er det som regel mulig å samle et antall lokale kanaler til et samarbeid om en felles sender. Når de deler på utgiftene blir ikke kostnadene større for hver av dem enn om de skulle ha hver sine sendere. Fylles kapasiteten opp, med 15-20 kanaler, kan kostnadene bli signifikant lavere for hver stasjon. I tynnere befolkede strøk er det sjelden grunnlag for så mange kanaler. I aller verste fall må én enkelt lokalradio bære kostnadene til én eller flere sendere som bare utnyttes 5-10% av kapasiteten.