Satellitt

Kringkasting fra satellitt brukes i en rekke land, primært for TV. I hovedsak er det basert på geostasjonære satellitter, passert over ekvator. Frekvensene som brukes er så høye at signalet bare kan mottas når man kan se satellitten. I Trondheim, på 63,5° nord, vil ethvert fjell, enhver murbygning, som hever seg mer enn 26,5° over horisonten mot syd føre til at signalet brytes. I nordre del av Finnmark, på 71° nord, er en hindring som rager 19° over horisonten tilstrekkelig til å blokkere signalene.

Vellykket, stabilt mobilt mottak er bare mulig dersom satellitten står høyt på himmelen, ideelt sett i senit, slik at signalene ikke blokkeres av fjell, bygningen, vegetasjon etc.  Satellittradio har langt større mulighet for å oppnå suksess i landene rundt ekvator enn her oppe i nord.

Signalene er ikke sterkere enn at det normalt kreves en parabolantenne for å ta dem inn. Størrelsen på parabolspeilet er i dag drastisk redusert sammenlignet med for tjue og tretti år siden, men det er likevel ikke realistisk å forvente at vi vil få «antenneløse» lommeradioer for satellittmottak.

Sirius XM, i USA og Canada, har lyktes i å etablere en satellittradio med tilstrekkelig sterke signaler til at de kan mottas av bilradioer utstyrt med takantenne. Dette er en betaltjeneste, til en månedspris på rundt USD 15 per mottaker. I en vurdering av tilsvarende teknologi for Norge må det ikke glemmes at hovedelen av USA ligger på omlag samme breddegrad som Middelhavet, og har, i forhold til både areal og veikilometere en ørliten brøkdel så mange tunnelkilomtere som det vi har i Norge.

Satellittmottak i tunneler er ikke mulig. Toveis-dialog med en satellitt (tilsvarende som ved mobilradio) er ikke mulig, så bufring er ikke aktuelt.

Bruk i Norge

I Norge er satellittmottak praktisk talt helt uaktuelt for mobile enheter. Selv for faste installasjoner kan det kreve særskit plassering av utendørs antenne, og i en del områder (ca. 6000 husstander) er satellittmottak helt uaktuelt.