DRM

DRM (‘Digital Radio Mondiale’) er en digitalradio-teknikk utviklet for bruk i ‘AM-båndene’ (‘LMK’ -Langbølge, Mellombølge, Kortbølge), senere utvidet til FM-båndet (‘DRM+’).

DRM har mange del-teknologier felles med DAB: Lydkomprimering, signalering, fysisk modulasjon (OFDM) og singelfrekvens-nettverk. En kombinert DAB/DRM-mottaker kan i betydelig grad benytte samme kretser / programlogikk for begge standarder, noe som holder kompleksitet, brikkestørrelse og pris på et lavt nivå for radioen som helhet.

En essensiell forskjell mellom DAB og DRM  er at DRM er en ‘Én kanal – én sender’-teknologi: En DAB-sender formidler 12-20 kanaler. Kjøper en lokalradio en DAB-sender for seg selv, står trolig 90-95% av kapasiteten ubrukt. En DAB-sender er betydelig mer kompleks (les: kostbar) enn en DRM-sender, pga multipleksing-logikken. Storbyene har ofte en rekke lokalradioer som kan dele på en sender: Det krever mer koordinering, matelinjer fra hver redaksjon, avtaler om fordeling av driftskostnader osv. enn om hver stasjon eier sin egen sender.

Utenfor byene har ofte hver sine bygderadioer sitt lokale publikum. Deler bygderadioene i ti nabobygder på én sender, må signalene dekke alle ti bygdene. Det kan ha sine positive sider å få nytt også fra nabobygda, men siden NCB/TONO-avgifter delvis er bestemt av antall innbyggere i dekningsområdet, må hver lokalradio betale avgifter beregnet på grunnlag av alle ti bygdene samlet. Dette kan ha stor betydning for lokalradioenes økonomi.

En DRM-basert lokalradio kan eie sin egen sender,plassert på taket av redaksjons-bygningen midt i bygda, og drifte den selv. Er det behov for flere sendere for å dekke hele bygda, kan senderene operere i et singel-frekvens-nettverk; de behøver ikke én frekvens pr sender, slik det er med med FM

DRM30

Opprinnelig ble DRM utviklet for de gamle AM-båndene (langbølge, mellombølge og kortbølge) – frekvenser under 30 MHz (dvs. bølgelengde over 10 meter). For å eksplisitt markere det om vi snakker om denne opprinnelige varianten, bruker vi betegnelsen DRM30.

Den store verdien ved frevenser under 30 MHz er at de ikke stoppes av fjell og betong, men kryper ned i dalene og gjennom murvegger: Da NRK sendte på langbølge (fram til 1995) var én eneste sender på Kløfta tilstrekkelig til å dekke praktisk talt hele Østlandet, inkludert fjellheimen både mot nord-vest og mot Kjølen.

Da frekvenser i AM-båndene ble fordelt mellom landene, første gang på 1930-tallet, ble avstanden mellom to stasjoner på skalaen, kanalbredden, satt til 9 kHz. Dette er siden beholdt uforandret. Fordi signalene når langt, og ofte krysser landegrenser, kan ikke et land på egen hånd forandre på kanal-oppdelingen, eller ta i bruk andre frekvenser enn de som er tildelt gjennom internasjonale forhandlinger.

DRM30 er derfor begrenset til hva som kan overføres i en 9 kHz kanal. Etter at administrasjon, feilkorreksjonskoder etc har tatt sitt, står det igjen til lyden en bitrate på 24-32 kbps. Det betyr at lydkvaliteten ikke kan måle seg med DAB. Likevel, med den AAC+ komprimeringen som benyttes er kvaliteten fullt ut akseptabel til bil- og båtbruk og på ei hytte langt innpå fjellvidda.

DRM+

Da det ble klart at FM sett sine beste dager og vil fases ut i de fleste land, oppsto et ønske om en mer ‘lettvekts’ digitalradio-teknologi enn DAB, særlig for lokalradioer. DRM-teknologien ble da videreutviklet slik at den kan brukes på frekvenser opp til 108 MHz, øvre kant av FM-båndet. Når vi eksplisitt vil referere til denne varianten, betegnes den ‘DRM+’.

DRM+ kan være aktuelt både i Bånd I, 47-68 MHz, der TV-kanal 2-4 hadde plass, og i Bånd II, FM-båndet.

I DRM+ er kanalbredden 100 kHz, som gir nok kapasitet til både en lydkvalitet like god som i DAB, tekst og annen ekstra-info slik som i DAB, og med en viss mulighet for å legge på opptil fire ekstra lydkanaler med begrenset kvalitet. De ekstra kanalene er ikke tenkt å være selvstendige radiokanaler, men heller som ‘kommentarkanaler’ fra samme radiostasjon. Det gjenstår å se om dette vil bli tatt i bruk i noen særlig grad.

100 kHz kanalbredde er halvdelen av en FM-kanal; dette vil alene doble antall kanaler det blir pass til i båndet. Så lenge vi har FM-sendinger og gamle FM-radioer med elendig kanal-separasjon, må det være et dødt område mellom aktive kanaler: Innenfor et gitt område er 300 kHz minste brukbare kanalavstand. For DRM er alle mottakere nye, digitale, med utmerket kanalspeparajon, så kanalene kan allokeres nærmest ‘kant-i-kant’. I praksis har vi derfor plass til det tredobbelte antall kanaler.

Takket være singelfrekvens-mulighetene har hver radiokanal bare behov for én frekvens. De ‘store’ lokalradioene (f.eks. Nea radio) kan ha 10-12 sendere eller mer, og legger i dag beslag på bortimot like mange FM-frekvenser. Hvis disse senderne erstattes av DRM-sendere på én og samme frekvens, frigjøres ytterligere plass til flere radiokanaler.

Bruk i Norge

Digitalradio-rapporten fra 2005 diskuterer DRM (arbeidet med DRM+ var ikke avsluttet på det tidspunkt, men det henvises til pågående arbeide), og foreslår DRM(+) som supplerende teknologi, både DRM30 for å dekke ubebodde områder som det ikke er realistisk å bygge ut med DAB-nett (f.eks. fjellheimen), og DRM+ for lokalradioer, både i Bånd I (47-68 MHz, TV-kanal 2-4), og Bånd II (87,5-108 MHz, ‘FM-båndet’).

Norge har beholdt retten til AM-frekvensen til LB-senderen på Kløfta (frekvensen til den gamle Tromsø-senderen er i aktiv bruk i dag), en drøy håndfull mellombølge-frekvenser, og noen kortbølge-frekvenser. Det er ikke utelukket at langbølge og mellombølge ‘gjenopplives’ med DRM-teknologi: En DRM-sender tilsvarende Kløfta-senderen kan dekke praktisk talt hele den sørnorske fjellheimen med én eneste sender, til en kostnad langt lavere enn DAB-utbygging. Tilgjengelige frekvenser begrenser oss til 3-4 kanaler totalt, på lang- og mellombølge.

Siden Digitalradio-rapporten kom ut har myndighetene vært tause om DRM, men har heller ikke gitt signaler som avviser disse alternativene. Hvis det i dag ble slått opp at vi om få får vil få DRM-dekning i fjellheimen, ville norske DAB-radio-kjøpere trolig bli enda mer nølende, og vente på DAB/DRM-radioer. Myndighetenes tilbakeholdenhet omkring DRM letter overgangen fra FM til DAB.

I en 18-måneders periode fra 2005 sendte Norkring på oppdrag fra BBC forsøks-DRM-sendinger som dekket hele Mellom-Europa med én mellombølge-sender på Kvitsøy utenfor Stavanger.

«Smart Radio»

Den europeiske kringkastingsunionen, EBU, har spesifisert et sett minimumskrav til radiobrikker for det europeiske markedet, kalt ‘Smart Radio’ (initiativet startet under navnet ‘Euro-Chip’, men det ble endret da det viste seg at ‘Euro-Chip’ var i bruk på andre felter.) Disse kravene omfatter også DRM/DRM+. Dersom ‘Smart Radio’-brikker blir utbredt i mottakere på det europeiske markedet, kan et stort antall DRM-mottakere være på plass hos lytterne i god tid før DRM-sendere settes i drift.

DRM i India

Den gode utbredelsen til DRM30 gjør at en del ikke-europiske land satser på DRM, fordi det gir radiodekning over store områder med et relativt lite antall sendere: India er i ferd med å bygge opp flere landsdekkende nett (med ulike hovedspråk) som vil dekke 70% av Indias areal, se http://www.drm.org/wp-content/uploads/2015/03/AIR-final-DRM-coverage-India-19-dec-2013.pdf . Oppbygging av et DAB-nett med tilsvarende dekning ville ha krevet så mange sendere at et det ikke ville være økomomisk gjennomførbart for India.

En effekt av dette er at det åpner seg et enromt marked for DRM-mottakere. En stor andel av kjøperne har svak betalingsevne; mottakerne må være billige. Dersom Europa satser på DRM som supplerende teknologi (f.eks i fjellheimen), vil mottakere være umiddelbart tilgjengelige fra leverandører til det indiske markedet, og prisen vil være lav. Prøver forhandlerne å selge DRM-radioer til overpris, bare fordi det er nytt, vil de raskt bli utkonkurrert av direkte imprort fra India. (Manglende tilgang til DAB-radioer til akseptabel pris var en vesentlig bremse for utbredelsen av DAB-radioer for ti år siden.)

Forskjeller mellom DRM og DAB:
  • DRM (ikke DRM+) sendes på vesentlig lavere frekvenser, og senderne kan derfor få et vesentlig større dekingsområde enn en DAB-sender.
  • DRM (ikke DRM+) har bare 9 kHz analog båndbredde tilgjengelig. Dette begrenser lydkvaliteten til det som kan kodes i 24-32 kbps
  • DRM (ikke DRM+): Norge er ikke tildelt frekvenser for mer enn 3-4 kanaler på LMK-båndene
  • DRM og DRM+: En stasjon, en sender. Ingen multipleksing av mange aktører over samme sender. Dette gjør DRM+ langt bedre egnet enn DAB for små lokalradioer.
  • DRM+ sender i det gamle FM-båndet
Likheter mellom DRM og DAB:
  • OFDM-modulerte signaler
  • Én eneste frekvens for samtlige sendere for en stasjon (‘Singel-Frekvens-Nettverk’)
  • AAC+ lydkomprimering
  • Felles metadata-format, f.eks. for RDS
  • Langt bedre utnyttelse av frekvensbåndene enn analoge teknikker